Bloodborne

Et spoilerfritt synspunkt på Bloodborne, i lys av Demon’s Souls, Dark Souls og Dark Souls II. Med de som er kjent med Souls-spill, men ikke har kjøpt PS4 (ennå), som målgruppe.

La meg begynne med å si at Bloodborne er bra. Bloodborne kan også vise seg å være best. Hittil kan det måle seg med Dark Souls, og det er et spill jeg har meget høye tanker om, som de fleste som kikker innom her vet. Mens jeg nå er helt på slutten av andre gjennomspilling av Bloodborne, begynner jeg nå å lete etter de små detaljene som vil være avgjørende for om spillet kan forbigå sin spirituelle forgjenger. Jeg leter og gransker iherdig selv, og har nå nylig også begynt å supplere med Internett – wiki, litt Reddit og, naturligvis, ENB (EpicNameBro). Uten sammenlikning er spillet genialt. Med sammenlikning, gruser det i hvert fall Dark Souls II – og jeg er en av dem som genuint liker Dark Souls II.

maxresdefault

Dark – darker – Bloodborne.
Bloodborne er mørkt. Ikke mørkt som andre Souls-spill, som bare har et fravær av lys, for å parafrasere Terry Pratchett. Bloodborne har det som er det motsatte av lys i sitt sentrum. Mørk, grotesk håpløshet. Det er litt som Bram Stokers og H.P. Lovecrafts vakkert vanskapte kjærlighetsbarn som ble satt ut i skogen og spist av ulver, men likevel overlevde på en eller annen måte, med et hårreisende glimt i øye. Attpåtil føler jeg at spillet har følgende sitat av Nietzsche hengende over seg: «He who fights with monsters should look to it that he himself does not become a monster. And when you gaze long into an abyss the abyss also gazes into you.» Og som sitatet indikerer, for noen i alle fall, er Bloodborne designet i samme ånd som Dark Souls – spesielt den biten hvor man trør i og rundt … The Abyss. Kort sagt, det er med en dyster og estetisk bevisst hånd at man geleides gjennom en skremmende verden, av den briljante Miyazaki.

bram stoker

Feels familiar, and yet…
Jeg syns man i mye større grad føler seg geleidet her, enn i andre Souls-spill. Siden spillet er såpass mørkt (her: bokstavelig talt mørkt), og i og med at det ofte brukes lys, i form av lanterner, som «visual cues» for vår oppmerksomhet, så kommer det tydeligere frem hvor man skal orientere seg, rom for rom. Helhetsbildet er muligens litt forvirrende, spesielt geografisk sett. Men dette er jo en god porsjon av moroa riktignok, å bruke tid på å lære seg geografien. Særskilt når spillet er så interconnected som det er – og la meg påpeke at Bloodborne er mer, mye mer, interconnected enn til og med Dark Souls 1.

Som i de andre Souls-spillene får man beskjed, helt fra starten av, om akkurat hva man skal gjøre, på en litt vag, men samtidig tydelig måte. Jamfør Dark Souls II: «Dra til slottet. Finn kongen. Seek powerful souls etc.».  Bloodborne har også en «Cresfallen warrior» som gjør «oppdraget» ditt litt tydligere, samt at man får indikasjoner om hvor man skal, lokalt sett. Det føles likt Souls, men tidvis har jeg inntrykk av det er gjort for å gi meg en familiær, trygg følelse – for at Miyazaki skal ha noe å knuse, når man trør bort fra det.

Challenge accepted! 
For meg som har spilt Souls mer enn hva som antakelig er sunt, så føltes ikke spillet særlig vanskelig, men jeg tror nok at Bloodborne holder på vanskelighetsgraden som vi er kjent med fra Dark Souls – fra nr. 1, ikke nr. 2, that is. Og selv om jeg tok over halvparten av bossene på første forsøk, var det ikke lett heller, det var aldri lett – verken bosser eller områder. Man er på konstant tå hev. Og for meg, er det det som er viktig. Ikke at det er så forbanna vanskelig, men at det ikke er lett. Men om det er en trøst, virker det som om spillet er ganske så utfordrende for profesjonelle youtube-gamere, om jeg skulle dømt vanskelighetsgraden ut fra hva jeg ser på Twitter.

For meg, var det aller, aller beste med Bloodborne, at det var skummelt. Jeg har blitt mer skremt av Bloodborne enn av noe annet. Skvetting, svetting og, ikke minst, ufattelig «creeped out». Den sistnevnte er viktig, den gufsne følelsen Bloodborne gir til tider, er så utrolig gjennomført. Jeg tror jeg lever meg mer inn i dette universet enn flest folk, men jeg tror nok at de aller fleste ville sagt seg enig, om jeg våger å kalle Bloodborne horror – utrolig god horror. Hufsa, Cthulhu og weeping angels, kunne alle sammen trivdes i dette universet, og bare rett og slett følt seg som hjemme. Om man ikke blir skremt av Bloodborne, så er det rett og slett fordi man ikke følger med.

 

Wrapping it up
Bloodborne er mitt påskesyssel i år, det er mitt påskemysterium – og jeg digger det.

Best. vacation. ever.

Fuck Poirot, liksom. God påske!

CheepCheep

 

Publisert i Spill | Legg igjen en kommentar

Tid og perspektiv, eller et tidsperspektiv. Interstellar (Nolan, 2014)

Tid er relativt. Smak er også relativt. Min smak er relativ til tid på film. Og relativt ofte, tenker jeg på tiden. Når film leker med tid, leker jeg med tanker om tid.  Det er en lek som muligens ikke fører mye vettugt eller produktivt med seg, men jeg syns det er sunt å tenke på tid. Film har mange forskjellige måter å representere tid på, samt en variasjon av presentasjoner av den. Enhver film er en reise mellom perspektiver; alle filmer er en tidsmaskin på sett og vis. Klipping er da naturligvis tidshoppene som utføres i denne tidsmaskinen, og den eneste begrensningen som tidshoppene har, i ikke-kunstneriske filmer, er seerens oppmerksomhet, relasjon og forståelse. Så lenge publikum henger med, kan film hoppe hvor den vil i tiden. Tidshoppene er naturligvis også bundet av sin egen historie og stort sett en films indre logikk, men dette er i mindre grad en begrensning, mener jeg, siden den biten i høy grad er lettere å manipulere fra produksjonssiden. Til og med den mest ordinære og linære filmen er en tidsreise. Vi hopper over de kjedelige bitene, og vi ser nesten utelukkende de bitene i tiden som er av relevans. Hvor underholdende hadde det vært om vi måtte se hovedpersonen sove i åtte timer før handlingen gikk videre(?) – ikke noe særlig.

int4_bw_fullhd

Tid er relativ som sagt. Alle vet at vann koker saktere om du stirrer på kjelen. Alle vet jo at tiden går tregt mens man kjeder seg eller bare sitter og venter. Og det er jo viden kjent at når man møter sitt livs kjærlighet, så stopper tiden, på en måte. Er dette relativ tid? Nei, det var nok neppe dette Einstein mente, uten at jeg skal gå i en dypere tolkning av hans teori, ikke engang en grunn tolkning, for den del. Det som beskrives over, er nok også å anse som relativt, men det er relativ persepsjon av tid heller enn relativ tid. Vi oppfatter tid forskjellig, rett og slett. Et banalt påpek når man tenker fysikk, naturligvis, men er dette et banalt påpek når man tenker på film? Film, hvor publikum er essensielt. Publikum, som har som sin hovedgeskjeftigelse å være en observatør, er en nøkkelingrediens for at film skal være film. Poenget her, er at relativ persepsjon av tid er relevant for film som tidsreise, og det avhenger av passende stimuli, god klipping i tråd med en indre logikk og, ikke minst, publikums oppmerksomhet.

interstellar-new-poster-wallpaper

Man kan se på all film som tidsreise, på grunn av klipping. Denne typen tidsreise styres av at persepsjon av tid er relativ. Men det er filmer som leker mer med tid enn andre. Noen manipulerer persepsjonen av tid, med sakte- eller fortfilm. Andre hopper mellom perspektiver, med å bytte hvilke handlinger eller karakterer man får se. Enkelte viser minner, tilbakeblikk og til og med frempek. Noen kombinerer, ta Rashomon som eksempel, som viser minner om en hendelse, fra flere karakterer, som husker hendelsen forskjellig. Film kan handle om et tidsløp over en kveld, men den kan også ta for seg evolusjon som foregår over årtusener, og likevel er disse to motstykkene like lange – cirka en og en halv til to timer. Film kan gi overblikk over mange år med historie, men også, i løpet av noen få sekunder, vise hvordan en rose blomstrer, selv om det egentlig tar dagesvis.

Christopher-Nolans-Interstellar

FIlm kan gjøre alt dette, og mer. Mer som jeg ikke har nevnt, og mer som jeg ikke vet om, og mer som vi ikke har tenkt ut ennå. Og film gjør det hele tiden, uten at vi tenker så mye på det. Men film kan også fremstille relativ tid, ikke bare relative persepsjoner og perspektiver. Film kan vise oss to handlinger som foregår simultant, mens de to handlingene dekker forskjellige tidsløp. Som er gjort mange ganger på film,  at mer tid har forløpt for én person enn for en annen, eller at mindre tid har gått et sted enn et annet. Som oftest blir dette forklart av magiske hendelser. Det er heller ikke uvanlig i science fiction. Flere dimensjoner og paralelle univers er en vanlig forklaring i både fantasy og sci-fi. Det som er uvanlig, om enn ikke nødvendigvis nytt, er at det fremstilles innenfor vitenskapens rammer, innenfor naturens og fysikkens rammer, slik vi ser dem til dags dato. Interstellar gjør det – viser oss relativ tid innenfor fysikkens lover. Jeg sier på ingen måte at Interstellar ikke er science fiction, for det er det. Og jeg sier ikke at det som skjer i Interstellar er sannsynlig, for det er det ikke. Men den holder seg stort sett innenfor det universets lover tillater, slik vi forstår de lovene hittil i hvert fall.

5ae38-interstellar_poster__7_by_visuasys-d7glmsd---Copy

Å se Interstellar ga meg det samme som å lese noe av Arthur C. Clarke. En sterk fascinasjon underveis, og etterpå måtte jeg lese meg frem på Internett, om hvor grensen gikk mellom det som er vitenskaplig mulig, om enn kanskje usannsynlig, og det som er spekulasjon. Mitt engasjement alene gjør det jo verdt tiden min, men det gjør jo også at en fra den humanistisk disiplin lærer litt om fysikk og astronomi, og det er jo bare sunt. Nå var riktignok min tid brukt på Internett mer lærerik i en naturvitenskapelig forstand enn filmen i seg selv, men uten filmen hadde jeg ikke brukt tiden min slik.

wired_exclusive-the-science-of-interstellar-wired

Jeg liker å tenke på tid. Og jeg liker å tenke på det gjennom, med og rundt film. Men noen ganger er det interessant å tenke på tid utenfor film også, i en vitenskapelig forstand, fra en lekmanns uvitende men nysgjerrige standpunkt. Og det er ingenting i veien med at det er en film som minner meg på det. Det er film som minner meg på det meste som jeg ikke finner i min egen hverdag likevel.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Film som setter spor i meg

Det er ikke ofte jeg finner en ny, imponerende film, av den sorten som setter seg i meg. Film som jeg kan kverne på i dagesvis, i ukesvis, i etterkant. Som tidligere filmstudent har jeg naturligvis ikke bare letet etter og funnet mange slike i mitt liv, men jeg har også hatt gleden å få dem lagt på pensum til tider. I løpet av de siste to årene, hvor jeg ikke lenger er filmstudent og bruker vesentlig mye mindre av min tid på leting etter slike filmopplevelser, har jeg bare kommet over to filmer av dette kaliberet, med den effekten på meg. Dette er ikke ment til å kommentere at dagens filmer er dårlige, selv om en viss film om et større flertall gråtoner med høye publikumstall plager meg for tiden, både dens eksistens og dens velkomst. Tenker jeg for mye på den, og folk som går for å se den med entusiasme, får det meg til å helle mot håpløshet og misantropi. Det er heller ikke ment å si at jeg ikke har kommet over filmer som har underholdt meg, engasjert meg og fått meg til å sitte på kanten av stolen – John Wick og Guardians of the Galaxy spesielt deriblant fra den siste tiden. Det det er, er rett og slett en kommentar på min egen filmaktivitet, og dermed, nødvendigvis, også min bloggaktivitet.

guardiansmain

Når det er sagt, har jeg jo kommet over to filmer, som nevnt, uten at jeg har skrevet om dem. Hvorfor? Nei, si det. ‘Livet er merkelig’, er ett svar på det, ’42’ er et annet, men jeg velger enkelt og greit ‘vet ikke’ denne gangen. Jeg akter riktignok å gjøre bot for det.

A Single Man
Denne filmen så jeg for et år siden, og har ikke sett den siden. Jeg husker mitt inntrykk av den mye bedre enn selve filmen. Dette var den første filmen etter innlevert master hvor jeg tenkte: «Faen. Denne skulle jeg skrevet om.». Hele filmen var bra, men den hadde en start som var særskilt god, etter min mening. Minner, perspektiv og tid, vevet om hverandre – med en knakende god voiceover av Colin Firth, som deler av meg kjente meg for mye igjen i. Kunstnerisk, karakterinformerende, plotinformativt og tankeiverksettende. Det skapte et fravær, et tomrom av en rollefigur,  en manglende karakter. En følelse man ofte blir utsatt for, om man ser eller leser Game of Thrones for eksempel, hvor folk dør med shakespeareianske mellomrom – ofte. Men i serier, med god tid på seg, er det ikke vanskelig å lage tomrom: det er bare å fjerne noe man har hatt med seg. A Single Man konstruerte et tomrom fra starten av. Jeg ble så fascinert av det tomrommet, at jeg tok det med meg etter rulleteksten var over. Det høres trist ut, men det var bra. Ikke helt «sad is happy for deep people», som det sies i Doctor Who (Blink), men muligens bare et par busstopper unna.

a_single_man_header

Gone Girl
Denne filmen kverner jeg ennå på. Jeg er ikke ferdig med den, og jeg har ikke engang helt landet hvor jeg vil ligge når det angår dens kvalitet. Det er en fortreffelig film med god driv uansett hvordan jeg vender på det, men jeg har ikke bestemt meg for hvor fortreffelig ennå, om man kan si det. Hvor god den er, er irrelevant her. Se den; finn ut hva du mener. Poenget her, er at den satte seg i meg. Ikke at jeg prøver å riste den av meg, men jeg hadde ikke fått det til om jeg hadde forsøkt heller. Jeg syns filmen var skummel. Følelsen ‘frykt’ slo meg i løpet av filmens løp. Ikke av den skvettende typen frykt, men av «something is off»-varianten, som er i min mening sjelden å støte på. Etter at jeg ble ferdig med å se filmen visste jeg hva det var, men jeg har ennå ikke satt fingeren på hvorfor, eller hvordan. Jeg har en viss anelse, naturligvis. Men når det gjelder film, liker jeg, og tidvis jeg, finne ut hvorfor og hvordan filmen affekterte meg, og hvordan jeg ble, eller lot meg, affektere av den.

gonegirl-rosamundpike

Filmer som setter seg i meg, er filmer som jeg finne ut av. Som jeg forstå mitt møte med. Eller, for å være mer nøyaktig, som jeg må forsøke å forstå mitt møte med. Veien, i slike tilfeller, for meg, er mye helligere enn målet; det er viktigere å tenke og lete, enn å faktisk finne svaret. For å bruke en allegori: man er sunn om man har trent, men man blir ikke sunn av å ha trent, man blir sunn av å trene. Food for thought, kort sagt.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Oh, hi there, Death.

Skrivekløen begynner å bli vond, men positiv inspirasjon står jeg blottet for. I mellomtiden vil jeg dele god musikk, en brilliant montasje, en av tidenes bi-karakterintroduksjoner og perfekt, herlig bruk av tidsmanipulasjon. På min ikke-eksisterende liste over velskrevne og/eller kule «bad guys», står Døden fra Supernatural veldig høyt.

 

bleed

Hemingway har for så vidt rett, men noen ganger er man bare blodfattig.

Publisert i Musikk, Serie | Legg igjen en kommentar

Klart sagt er ofte klart tenkt

Albert Einstein – ifølge Internett –  sa en gang: «The definition of genius is taking the complex and making it simple.«.

Mannen i videoen som er lenket over, etter dagens samfunn sine standarder, er utvilsomt stein hakke gal. Men han tok noe så komplekst som livet, i sin helhet, og gjorde det simpelt. Så er han da gal eller er han genial?

Selv mener jeg at definisjonen på gal nesten alltid vil stamme fra samfunnets normer, heller enn hva det feiler individet i seg selv. Joda, her finnes det nok mange unntak, og jeg er heller ingen ekspert, på verken galhet eller normalhet, eller psykologi generelt – virkelig ikke, men det er grunnmuren til min mening likevel. Før i tiden, og muligens ennå enkelte steder, ble folk kastet på galehus bare fordi de var homofil … For å komme med et eksempel.

Nok en gang fra Internett og visstnok Einstein: «We cannot solve our problems with the same thinking we used when we created them.«.

Om jeg velger å kalle mannen for annerledes, istedenfor gal, høres det kanskje bedre ut. Blir det lettere å være med på da? For sannelig er han inne på noe. Noe fint, nært kjernen og roten til livet, vil jeg si. Noe som fører til lykke. Bare se på han, han må jo bare være lykkelig til randen han der.

Om det var et valg, ville jeg nok tatt gal/annerledes og simpelthen lykkelig, over fornuftig, suksessfull, akseptert og dømmende ulykkelig. Jeg er, riktignok, i verken den ene eller andre enden av spekteret, men jeg er en del av dagens samfunn. Og dagens samfunn har, som alle fortidige og fremtidige samfunn har hatt og vil ha, visse problematiske kostnader for dets fordeler. Jeg mener den mannen der er dagsaktuell, spot-on og et aldri så lite geni – på det aller minste viser han et glimt av genialitet i det øyeblikket som ble filmet.

albert_einstein

Publisert i Tanker | Legg igjen en kommentar

God musikk og stilige åpningssekvenser fra underholdende serier:

True Detective

Black Sails

Vikings

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Fargeblind-effekten

Rødt gress og grønne hester
Her om dagen, på jobb, hørte jeg, for én gangs skyld, noen andre enn meg forklare hvordan det er å være fargeblind. Det vil si fargesvak, som man mer presist burde kalle det. Jeg sier riktignok, stort sett i alle fall, fargeblind av gammel vane. Ja, til og med når jeg skriver, som du raskt vil merke. Jeg har snakket med andre fargeblinde mange ganger før (1 av 10 menn er det, tross alt), men å høre en annen fargeblind forklare det mens jeg ikke var med i samtalen, det var nytt. Nytt, og interessant. Det som var interessant var måten han forklarte det på – på min måte. Samme starten, med presisering av at det er fargesvak egentlig, ikke fargeblind, så folk raskt skal forstå at vi faktisk ser farger, men sliter med det. Med samme type sammenlikninger, med eksempler som folk umiddelbart kan forestille seg at de ikke kan forestille seg (Det blir sagt nesten hver gang). Jeg ser ofte gress som rødt, for eksempel. Eller at jeg tegnet grønne hester som barn. Jeg har til og med liret av meg en brun/burgunder nisse én gang. Og så, bare en uke etter at jeg hørte en annen fargeblind forklare det å være fargesvak, kom jeg over en del fargesynstester, mens jeg googlet bilder av Van Gogh. Det er visstnok noen på Smithsonian som mistenker at Gogh var fargeblind – fire-fem museklikk senere så jeg videoen som er lenket til over.

Van-Gogh-color-blind

Skjorte og jeans, that’s my style
Igjen ble jeg slått av likheten i forklaringene, og ikke minst spørsmålene i relasjon til alt dette. Spørsmål jeg hører og svarer på flere ganger i måneden. Spørsmål jeg har hørt og svart på flere ganger i måneden helt siden jeg var … rundt 8-9 år, tipper jeg. Som betyr at det er en samtale jeg har hatt, ifølge overnevnte cirkatall, godt over 700 ganger.  Denne gangen gikk forklaringen litt lenger, det er tross alt en forklarende filmsnutt om temaet. Og det er morsomt å få vite at andre velger jeans og blå og svarte skjorter for unngå matching av klær. At form og tekstur blir plukket opp kjappere enn farger av «oss» er kanskje en selvfølge, men likevel så er det interessant for meg å høre andre beskrive ting etter min prioriteringsrekkefølge.

vangogh_color and black and white

En skal tidlig krøkes
Som barn så jeg alltid hvilke objekter på tegnefilm som etter hvert ville røre på seg. Fordi den stillestående bakgrunnen var tegnet annerledes. Om det var et stillbilde med et objekt, eksempelvis en kost, som Tom (fra Tom & Jerry) kom til å plukke opp, da visste jeg det med én gang bildet kom opp. Jeg er ganske sikker på at andre også kan se dette, men etter min erfaring var det noe jeg plukket opp raskere enn alle andre, rett og slett fordi jeg hoppet over, det vil si utsatte, registreringene av fargene – som for meg ikke var spesielt relevant. Uansett om jeg gjorde dette raskere enn andre, så var fokuset mitt annerledes enn hos de fleste Jeg er ganske sikker på at det var her, i ung alder mens jeg så tegnefilm, at jeg begynte å tenke «hva kommer til å skje med det som er i bildet?» heller enn å bare ta imot bildet. Å se film ble plutselig en aktiv, mental prosess, og ikke lenger en passiv en. Gode deler av masteren min handler om den tids-tankegangen, morsomt nok.

hero-2002-16-g

Jeg manglet både ord og farger – som barn
Jeg husker at jeg ikke ble trodd på som barn, av andre barn. På grunn av tidligere nevnte blind/svak-bruken av begrepet. Sier du fargeblind til et barn, mister du all kredibilitet idet du ser en farge, selv om du ikke klarer å skille grønt og rødt. Jeg hadde fått beskjed fra legen om at jeg var fargeblind, og jeg viderefortalte bare akkurat samme begrepet, skamløst vel merke, som hva en autoritet hadde fortalt meg. Det var en stund jeg ikke nevnte det røde gresset, og spurte om å få låne fargeblyanter istedenfor å ha med selv og gjøre feil (slik at det ikke var jeg som hentet fargene, ofte brun, ut av penalet). Ikke av skam, men av praktiske årsaker. Jeg hadde rett og slett ikke ordene ennå, til å forklare det godt nok, så jeg lot være å komme i situasjonen – som barn. Det er definitivt det tristeste aspektet med å være fargeblind, i hvert fall for meg: jeg tegnet lite som barn, for å unngå å måtte forklare feilene jeg gjorde. Barn bør tegne; barn har en uendelig kreativ ressurs, og den blir mer og mer endelig jo mindre den brukes. Jeg hadde hatt godt av å være mer kreativ.

Ta det vonde med det gode
Når det er sagt, liker jeg å være fargeblind i det voksne livet. Det er det hovedsaklig to grunner til, fordi det en morsom «ice breaker» og fordi jeg alltid ser ting annerledes. Dette til tross for alle de små vanskelighetene selvsagt: Joda, grafer og diagram kan være problematiske å lese. Man burde kanskje vite når noen går i rosa eller lilla, det sier ofte at folk vil skille seg ut, men jeg ser som oftest bare rødt og blått. Og noen ganger tror jeg folk i rødt går med rosa, og det gir meg også feil inntrykk. Jeg kan rett og slett ikke stole på farger. Som en konsekvens av dette er også min fargehukommelse latterlig dårlig, mer så enn synet – for å si det mildt. Bruk klare signalfarger om du vil at jeg skal huske klærne dine, utover form. I’m just sayin’.

the mask gul

Isknuser
Tilbake til fordelene. Som «ice breaker» er fargesyn egentlig en ganske kul greie, spesielt om du har folk rundt deg som studerer estetiske fag – og det har jeg. Jeg har, som sagt, hatt den der «hvordan-er-det-å-ikke-se-farger»-samtalen ekstremt mange ganger, og den kan ennå være utrolig morsom, spesielt med barn og engasjerte mennesker. Det vil si, samtalen er gøy, den obligatorisk «peke-på-en-ting-og-teste-fargesynet-til-Thomas»-leken … not so much. Det er ingenting i veien med leken, det er bare at den forandrer seg veldig lite med årene, og er derfor blitt ganske kjedelig med tiden, om jeg skal være ærlig.

Å se litt annerledes
Enkelte mennesker er villige til å gjøre mye rart for å være som alle andre. For meg derimot, er det muligens mitt største mareritt. Jeg har null behov for å være «a unique and beautiful snowflake», som Tyler Durden fra Fight Club kaller det, men å være som alle andre er for meg det samme som å være bortkastet eller en dårlig kopi. Mange av «alle andre» er naturligvis fantastiske mennesker, til tross for mine egne behov. Å være fargeblind har vært en konstant påminner om det, og et verktøy for å unngå det. Uansett hva jeg gjør, så ser jeg ting pittelitt annereledes enn 95% av befolkningen – minst. Jeg bruker min fargeblindhet til å omfavne det konseptet, å se ting annerledes, både bokstavelig og figurativt.

A-different-perspective

Å se og tenke i fasetter
Jeg lever for andres perspektiv på ting, Det er hovedgrunnen til at jeg elsker film, for å se andres og for å endre og berike mitt eget perspektiv. Derfor er jeg glad, veldig glad, for at mitt perspektiv ikke er det samme som alle andres, helt ned på et biologisk nivå. Det minner meg på små, finurlige ting som er lett å glemme. Som når noen er enige om at noe er fint, betyr ikke det at de syns det på samme måte, og heller ikke at de syns det under andre omstendigheter, og om omstendighetene forandrer seg kan noen av disse «noen» forandre mening mens resten holder på den gamle. Dette er ting som de fleste tenker ofte på, vil jeg tro, og jeg sier ikke at jeg er bedre til det enn andre. Jeg sier simpelthen at min fargeblindhet minner meg på det ganske ofte, hvor forskjellige og foranderlige vi er, at det er uendelig mange perspektiver der ute, ikke bare mitt eget. Og det er i grunn ganske kult.

reality 1 reality 2

Publisert i Tanker | 2 kommentarer